Tårene flommet fritt...

...sist fredag da jeg så på Skavlan på NRK1. Klikk på linkene nedenfor for å se årsaken til at jeg fikk bruk for lommetørkler. Advarsel: Er du veldig glad i dyr, kan det hende du må gjøre klar Kleenex'en eller noe annet passende først ;-)

http://www.youtube.com/watch?v=zVNTdWbVBgc

http://www.youtube.com/watch?v=i5vRPKIS5UM

Fantastisk å se dyr og mennesker i slikt samspill. Musikken gjør jo selvsagt også sitt til at dette blir VELDIG trist og rørende, men noen ganger er det godt å bare la seg rive med.

Jeg pleier å si at noen av oss mennesker er født med et eget "dyre-gen". Noen av oss er mer glade i dyr enn andre; det er ikke til å komme forbi. Selv ønsket jeg meg hund fra jeg var 3-4 år gammel. Kan det ha vært et resultat av at jeg var født med et "hunde-gen"? :-) Men hund i huset var utelukket, sa mine foreldre. Pappa forbarmet seg over meg og sa at han i hvert fall kunne bestille informasjonsmateriell ol fra Norsk Kennel Klub! Kanskje det der var noen fine bilder jeg kunne se på :-) Jeg kan vel ha vært en 7-8 år da. Lykken var stor da det kom en tykk konvolutt fra NKK med både bilder og lesestoff. Riktignok var det ingen god erstatning for en ordentlig, levende hund, men det hjalp en kort stund. Og det var godt ment...

Da jeg så klippet fra filmen om Christian the lion fredag, tenkte jeg med én gang på en bestemt firbeint venn. Det er en som har hatt mange kallenavn de 3 1/2 årene han har vært her: Usain Bolt, Petter Northug osv. Navn vi forbinder med tøffe, energiske, raske og utadvendte personer, gjerne. Hvem jeg tenkte på? Jo...

...Bjarne, selvsagt.

Bildet er tatt i dag. Han sitter her, som vanlig, og følger med på hva som skal opp i grytene på kjøkkenet:-) Kanskje det drypper noen godsaker på han?

Bjarne er vår Christian, i hvert fall når det gjelder måten han møter oss på når det har gått mer enn ca. 3-4 minutter siden han så oss :-) Jeg kan nok takke meg selv for at han har blitt så overstrømmende og hoppende glad i menneskene sine, for da han var ung, trente jeg han opp til å avlevere dummyen på to. Om jeg angrer på det i dag? Tja... Noen ganger passer det kanskje ikke SÅ godt å få to kraftige, skitne poter på brystet. Men - når jeg får tenkt meg om og blitt minnet på hvorfor han gjør dette, da blir han fort unnskyldt.

En annen ting jeg lærte han, var å slå på støvsugeren. Det gjorde han hver gang den skulle brukes. Med mange hunder i huset sier det seg selv at den brukes ofte, ofte. Men en dag måtte den skiftes ut. Den nye støvsugeren hadde en helt annen type av/på- knapp. Det skjønner ikke Bjarne enda; ca to år etterpå. Han prøver fortsatt å få start når støvsugeren blir tatt fram. Var det noen som sa at noen hunder gir aldri opp???

Bjarne var en helt uimotståelig valp, og han ble fotografert fra alle vinkler. Med en selvsikkerhet som var enorm, sjarmerte han oss alle i senk. Selvsikkerheten har han bevart, på godt og på vondt. Nå er det mest på godt, men i sin viltreste ungdom satte han maaange grå hår i hodet på oss. Bjarne kunne aldri ha bodd andre plasser enn her ;-)

Her lærer den dumme matmora Bjarne hvor festlig det er å hoppe høyt opp på mennesker. Egentlig skulle det her ha vært et bilde av Knut og Bjarne. For det som har skjedd er at Bjarne har byttet ut matmora si med matfaren. Og det er virkelig sant! Han er Knuts skygge og "vræler" om han blir satt igjen her hjemme når Knut skal bort. Det har ført til at Bjarne har fått det som han vil (som vanlig). Han er med alle steder der Knut er. Og sammen drar de på sykkelturer og de trener apportering. Bjarne er såre fornøyd med tingenes tilstand slik de er nå. Og er han fornøyd, er vi alle fornøyde :-)

Bjarne - sommeren 2006